The good, the bad and the rest of us

Hva er greia med Israel? Hvorfor er det sånn at vi plasserer våre meningsmotstandere i kategorier som «ond» og «god», istedenfor «enig» og «uenig»? Og hva er det som gjør at vi kommer til så ulike konklusjoner som vi gjør, når det kommer til dette lille landområdet i Midt-Østen, som i areal er på størrelse med halve Innlandet fylke? Jeg har blitt spurt, og jeg har blitt beskyldt for de sprøeste ting, så derfor vil jeg si litt om dette nå.

1. Er dette et spørsmål om «de gode» mot «de onde»?

Som med de fleste andre spørsmål som vedrører konflikten mellom Israel og Hamas, er det ikke et enkelt svar på det spørsmålet. Jeg velger derfor å dele spørsmålet inn i to ulike svar:

NEI.
Mitt inntrykk, etter å ha samtalt med ganske mange mennesker de siste årene om konflikten mellom Israel og Hamas, er at de fleste ønsker en rettferdig og fredelig løsning. Ingen, med noen få unntak, ønsker å se uskyldige mennesker lide, tortureres og drepes. Særlig gjelder det når vi ser barn gråte, kvinner og eldre uttrykke sin nød og fortvilelse over hva som har skjedd dem. Dette gjelder uansett hvilken side av konflikten man står på, og hvilken part man støtter. Det er få, om noen, som sier at «de fortjener det», eller «det er til pass for dem». Derfor er dette ikke et spørsmål om «de gode» mot «de onde».

JA.
Om man, som jeg, har tatt seg bryet, og utsatt seg for den mentale belastningen det er, å se på videoer fra Hamas’ angrep på Israel 7. oktober 2023, kan man ikke komme til noen annen konklusjon enn at dette er ondskap i sin reneste form. Jeg ønsker ikke å være for grafisk i det jeg skriver her, men bl.a. denne videoen med den siste israelske ordføreren på Gaza, før de trakk seg ut fra området i 2005, sier på mange måter nok.

Da nazistene begynte å forstå at de ville tape andre verdenskrig, begynte de å brenne og tilintetgjøre dokumentasjonen på de overgrepene de hadde begått mot jøder og andre befolkningsgrupper. De kunne ikke stå inne for det de hadde gjort, i møte med omverdenens kritiske søkelys. I motsetning til dette bruke Hamas, Islamsk Jihad og de andre terrorgrupperingene som orkestrerte angrepet, GoPro-kameraer og mobiltelefoner, der de streamet livebilder av sine angrep mot sivile, kvinner, eldre og barn lørdag 7. oktober. De ringte også hjem til sine familier og skrøt av ugjerningene sine, bare for å få støtte og oppmuntring fra dem der hjemme. De ca. 250 gislene som ble bortført har blitt huset av vanlige sivile på Gaza, og på tross av store dusører utlovet for informasjon som kan bidra til at Israel kan vite hvor de befinner seg, er det ingen palestinere som har gitt slik informasjon til Israelske myndigheter.

Som nordmann, oppvokst i et land som fremdeles bygger mye av sin moral på kristen tenkning, er det – tror jeg – en umulighet å ta innover seg den råe ondskapen som preger Hamas og deres likesinnede.

Betyr så dette at alle sivile på Gaza som lever med krigens grusomheter fortjener det som møter dem, eller at Israel ikke gjør feil i sin krigføring på Gaza? Nei, absolutt ikke. Mitt hjerte gråter for de mange som mister sine kjære, og som lever i utrygghet og usikkerhet hver eneste dag. Samtidig må vi i ærlighetens navn se på de grunnleggende forskjellene: Når Israel gjør feil, som f.eks. da 15 Røde Kors-medarbeidere ble drept i april 2025, blir det undersøkt, etterforsket og tatt et oppgjør med, slik at det ikke skal skje igjen, mens overgrep mot sivile blir feiret på den andre siden.

2. Hvor henter vi informasjonen vår fra?

De fleste av oss får nyhetene våre fra de mediekanaler vi omgir oss med. For de fleste nordmenn betyr det Nrk, TV2, VG, Dagbladet, Aftenposten, og kanskje en regional- eller lokalavis. Kanskje noen også henter nyheter fra større utenlandske medier, som CNN, BBC, Sky News eller Al Jazeera i tillegg, men de færreste av oss har verken tid eller nok språkkunnskaper til å følge mediene som holder til der konflikten er. Og hvorfor skulle det ikke være sånn? Mediene rapporterer jo bare det som skjer, gjør de ikke? Vel, jeg har ganske mange eksempler på at det ikke er slik.

17. oktober 2023 var det en eksplosjon utenfor al-Ahli-sykehuset utenfor Gaza by. Eksplosjonen skjedde kl. 18:59, og allerede kl. 19:42 rapporterte norske medier at mer enn 500 mennesker var drept av israelske bomber mot sykehus. At man siden har vært nødt til å gå tilbake på disse påstandene, bl.a. basert på Israelske uttalelser, og etterretning fra bl.a. USA, Storbritannia, Frankrike og Canada, fikk betydelig mindre spalteplass. Fremdeles ligger påstanden «Flere hundre drept i israelske luftangrep mot sykehus og skole i Gaza» som overskrift på artikkelen som ble publisert 17. oktober 2023 kl. 19:42. Overskriften «Fransk e-tjeneste: Ingen indikasjoner på israelsk angrep på sykehuset i Gaza» ble bare en kort nyhetsnotis 3 dager senere. Dessverre er ikke dette en enkelthendelse, men et mønster i mediedekningen som har vært siden det forferdelige terrorangrepet på uskyldige barn, kvinner og andre sivile 7. oktober 2023. Personlig må jeg også si at det er overraskende hvor naive og godtroende mange er: All informasjon som kommer fra Gaza, er kontrollert og godkjent av Hamas. De har en tydelig, og uttalt, agenda, og det er å utslette ikke bare Israel, men også alle jøder. Samtidig; hvordan kan man, mindre enn en time etter at en bombe har sprengt på et sykehus, og det fremdeles brenner på området, kunne fastslå at mer enn 500 mennesker var drept? For meg fremstår det som totalt urimelig. Det er for det første altfor farlig, og for det andre en umulighet å telle så raskt. Men mediene velger likevel å skrive om det, og befolkningen biter på.

Eksemplene på at mediene velger å videreformidle propagandaen fra Hamas, uten å verken kjøre det gjennom et sannsynlighetsfilter, eller å faktasjekke, er – som sagt – mange. Den senere tiden har det blitt kjørt en knallhard kampanje om at Israel forsøker å sulte befolkningen på Gaza. Og igjen viser det seg at fakta ikke stemmer helt med propagandaen vi blir servert fra Hamas’ side: Israel har hele tiden sendt inn mengder med nødhjelp til Gaza. Utfordringen har vært at Hamas har stjålet nødhjelpssendingene rett etter grensepassering, og enten delt ut kun til sine egne, eller bevisst holdt tilbake fra egen sivilbefolkning, slik at sulten kunne spre seg. Til alt overmål har det også blitt brukt kronisk syke barn, med påviste lidelser, som «bevis» for den såkalte sultkatastrofen på Gaza. Samtidig har bilder og filmer av bugnende dagligvarebutikker og kjøpesentre florert. Det hele går rett og slett ikke opp. Men likevel visste Israel råd: I samarbeid med en amerikansk organisasjon, opprettet de GHF, eller Gaza Humanitarian Foundation, som kunne sørge for at nødhjelpen som kom inn til Gaza faktisk kom sivilbefolkningen til gode. Dette likte åpenbart ikke Hamas, som etter hvert har stått med kun matforsyninger som sin hovedinntektskilde, og da kom det nye beskyldninger rettet mot både Israel og GHF. De groveste handlet om at israelske styrker, og mannskapet til GHF skøyt mot de som fikk nødhjelp. Det er da en merkelig måte å bedrive krig på; å dele ut mer enn 56 millioner måltider i måneden, og samtidig skyte og drepe dem som mottar hjelpen. Øyevitner har beskrevet hvordan det er Hamas, eller Hamastilhengere, som har stått for volden rundt matudelingsstasjonene. Dette harmonerer, strengt tatt, også mer med hvordan de ulike partene i krigen opererer. Men, igjen; det spørs hvem man velger å hente informasjonen fra.

Og selv om man skulle velge å bruke Hamas’ egne tall, vil man se at situasjonen i Gaza ikke er i nærheten av å kvalifisere til FNs definisjon av hungersnød. For en snau måned siden meldte både Nrk og andre medier at «FN-eksperter erklærte hungersnød i Gaza by». Problemet er at FN allerede har laget en definisjon på hungersnød, IPC, og der er det er definert som 2 dødsfall pr. 10 000 pr. dag. Fase 4 (krise) har en forventet daglig død på grunn av næringsmangel på mellom 1 og 2 per 10.000. 22. august anslo «FNs eksperter» at 641.000 mennesker i Gaza var i fase 5 og 1.140.000 mennesker i fase 4. Dersom klassifiseringen til «FN-ekspertene» hadde vært riktig, ville det de neste 3 ukene ha dødd over 5.800 mennesker på Gaza-stripen på grunn av næringsmangel. Men hvordan ser dette ut når man sammenligner med Hamas’ egne tall? 2. september meldte Al Jazeera at 83 mennesker var døde etter at IPC erklærte hungersnød. På 11 døgn hadde det altså dødd en tredel av det som IPC forventet skulle dø på 1 døgn.

10. september meldte det palestinske helsedepartementet (som på Gaza er kontrollert av Hamas), at 404 mennesker var døde av næringsmangel. Ikke den dagen eller uken, men i hele krigen tilbake til 7. oktober 2023. To dager senere meldte Salo Aizenberg om at 135 personer var døde etter at IPC hadde erklært hungersnød. Det tilsvarer 6 personer i døgnet, og er mindre enn 2,5 prosent av det tallet som ville ha dødd dersom IPCs klassifiseringer hadde gått i oppfyllelse. De fleste dødsfall på Gaza-stripen som er kategorisert som «næringsmangel» er mennesker med andre underliggende sykdommer, som kreft eller cerebal parese. De dør ikke fordi det er mangel på mat å gi dem, skriver Aisenberg.

Til sammenligning: I USA ble 23.000 dødsfall kategorisert som «næringsmangel» i 2023. I perioden 2017 til 2021 var det 860 i Norge som hadde sult og underernæring som hovedårsak for at de døde, ifølge Nrk. Hele 3790 personer hadde sult som en av flere dødsårsaker på dødsmeldingen.

3. Hva er det Hamas egentlig vil?

I de fleste tilfeller er den beste måten å finne ut av noens intensjoner på, å spørre dem. I noen tilfeller må man forsøke å tolke svarene, eller å se på tidligere og/eller bakenforliggende handlinger. Men det første er – som utgangspunkt – det beste. Og så får man håpe (eller ikke..?) at det de sier er sant.

Når det er snakk om Hamas, kan man begynne med å se på logoen deres. I den er «Palestina» definert som hele dagens Israel, Gaza, Judea og Samaria. Det er ikke noe rom for Israel i det hele tatt. Og i deres charter fra 1988, eller «grunnlov» om man vil, står det tydelig hva som er deres mål: Svaret kommer i artikkel 27: «Et virkelig Palestina er en stat som er frigjort. Der finnes intet alternativ til en fullt ut suveren palestinsk stat som dekker hele det nasjonale palestinske landområdet, med Jerusalem som sin hovedstad.» Riktignok ble charteret noe revidert i 2017, men det var mer ordlyden og formuleringene som ble endret, enn målene de jobber mot.

La det derfor ikke herske noen tvil: Det å forhandle med Hamas, som ønsker død over ikke bare Israel men også alle jøder i verden, er særdeles vanskelig. Hamas’ bestialske handlinger 7. oktober var så avskyelige at en ikke kan beskrive dem i en kort tekst som denne. Men det gikk utover både sivile, kvinner, små og ufødte barn, og individer fra en rekke nasjoner. Når charteret bruker ord som «motstandskamp», «frigjøring» og «jihad», mener de handlinger fra 7. oktober, og ekkoet ljomer fra demonstranter verden over. Med jubel. Og handlingene skal gjentas, og gjentas, ifølge dem selv. Hamas har avvist alle forslag på deling av land og har brutt alle våpenhviler som er inngått. I 2007 likviderte de all politisk motstand i Gaza – og har styrt med frykt siden.

Hamas sier at de utførte 7. oktober for å få fornyet oppmerksomhet for sin sak. Prislappen de satte på oppmerksomheten, kjenner vi.

4. Det hele blir et spørsmål om rett og galt, om sannhet og løgn

Alle sannhetssøkende mennesker, og dem tror jeg det er flest av, vil grunnleggende at fakta skal ha makta. Selv når det gjør at man må revurdere egne standpunkter. Slik har jeg alltid levd; en diskusjon er ikke først og fremst til for å vinnes (eller tapes), men for å lære; for å la ens synspunkter og ståsteder brynes på andres opplysninger, informasjon og ståsteder. Om vi ikke har som utgangspunkt at fakta må ha makta, og lar våre forutinntatte meninger være grunnlaget for våre holdninger og standpunkt, vil vi etter hvert oppleve at kart og kompass ikke lenger stemmer med terrenget. Sannheten har den egenskapen at den fremdeles er sann, uansett hvor mange som tror noe annet, og uansett hvor stor løgnen blir. Derfor må vi som mennesker aldri være redde for å møte sannheten; den kan være ubehagelig, men den er alltid til å stole på, og er hva vi bør kalibrere oss etter.

Så hva innebærer det for meg, når det kommer til Israels krig mot Hamas? Jeg tror vi først og fremst må våge å ta innover oss det ubehagelige faktum at Hamas’ ondskap er så grenseoverskridende og utenfor vår fatteevne, og at det å forvente dialog og samtale med dem er like dumt som å ikke bare tro på julenissen, tannfeen og påskeharen, men å tro at de er en og samme vesen i tillegg. Videoer, bilder, beskrivelser og vitnesbyrd etter 7. oktober er av en slik karakter at det er vanskelig å se Hamas på annen måte. Deres behandling av egen befolkning, som de – tross alt – er satt til å beskytte og ta vare på, er hinsides hva man kan forvente av ansvarlige myndigheter. Ikke bare gjemmer de seg i tunneler under bakken, som kunne beskyttet egne sivile, men de bruker også barnehager, skoler og sykehus til å skyte ut sine raketter, slik at Israel blir nødt til å angripe disse, for å sikre egen befolkning. Dette siste er også Israelske myndigheter forpliktet til. Og selv om Israel både sender ut flygeblader for å advare om angrep som kommer, sender tonnevis av nødhjelp, og setter opp matstasjoner for at sivilbefolkningen skal få mat, bruker Hamas dette til å vinne billige retoriske og propagandamessige poeng, ved at de både tvinger egne innbyggere til å bli igjen der det skal bombes, stjeler fra nødhjelpen som sendes inn, og skyter mot egen befolkning som tar imot gratis mat fra GHF. I tillegg til at de produserer videoer i propagandaøyemed, i en skala som gjør at de av mange kalles «Pallywood». På Instagram finner man mange kontoer som lett avslører disse videoene.

Betyr dette at det ikke er lidelse på Gaza, eller at jeg ikke synes synd på dem som er fanget i det marerittet det er å bo på Gaza? Nei, selvfølgelig ikke. Krig er grusomt, og særdeles grusomt blir det når man opplever seg fanget mellom barken og veden, som mange på Gaza opplever. Bombeangrepene fra Israel er reelle, og skremmende, og hjelpen fra egne ledere og myndigheter er totalt fraværende. Men det er likevel krigens realiteter. Vi vet at Israel gjør det de kan for å begrense de sivile tapstallene mest mulig. Selv om man bruker Hamas’ egne tall, som både FN og vestlige medier videreformidler ukritisk, ser man at det til nå er ca. 2 sivile drept pr. stridende part. Gjennomsnittet for urban krigføring siden andre verdenskrig er 4 sivile pr. stridende drept. Slik sett er Israel «dobbelt så gode» som snittet. Det gjør vondt å redusere menneskelig lidelse til tall, men dette er fremdeles fakta man er nødt til å forholde seg til dersom man ønsker å være et sant og sannhetssøkende menneske.

Lidelsene på Gaza er enorme. Det er ingen tvil om det. Mitt hjerte går ut for alle dem som lider, som mister sine kjære, og som må leve under det terrorregimet Hamas representerer. Derfor er jeg også takknemlig for at Israel gjør det de kan for å knekke Hamas en gang for alle. Det er da, og først da, at både jøder og arabere, israelere og palestinere kan leve i fred, og i fordragelighet med hverandre som naboer. Som Golda Meir sa: «Det blir fred først når våre arabiske naboer elsker sine barn mer enn de hater oss».