Tro

Tro, hva er det? Et av Bibelens og kristendommens 5 viktigste ord (ja, kanskje ikke bokstavelig topp-5, det er avhengig av hvordan man teller, men i hvert fall et meget sentralt ord i vår – ja, nettopp, tro) er omfattet med mye misforståelse, diskusjon, feiloppfatning og forvirring, men også sterke opplevelser, store helbredelser, gode vitnesbyrd og historier om levd liv. Jeg vil derfor se litt mer på hva tro er, og ikke er, og hvordan man som kristen kan forholde seg til det i dag. Dette er ikke et forsøk på å lage noen ny lære om tro, ei heller intenderer jeg å skulle kunne gi et full innføring i emnet, men jeg håper at det vi ser på her kan være til hjelp, trøst, oppmuntring og utfordring for alle som leser.


Som jeg har vært inne på tidligere gir det norske språket oss noen utfordringer når det kommer til en del ord og uttrykk i Bibelen. «Tro» er et av disse. For på norsk, i hvert fall i vår dagligtale, er ordet «tro» som oftest å regne som en «antakelse», at man aner eller fornemmer noe. Men det er ikke det Bibelsk tro er. På engelsk, som de fleste nordmenn har en grei forståelse av, skiller man klart mellom ord som «think» og «assume» på den ene siden og ord som «belief» og «faith» på den andre siden. Det er disse siste ordene som er mer på linje med den Bibelske forståelsen av ordet, noe vi vil komme tilbake til senere. Men det er likevel greit å få det oppklart med en gang, så vi slipper noen misforståelser rundt dette.

Bibelen sier at uten tro kan vi ikke behage Gud (Heb.11:6a) og at målet med vår tro er frelse (1.Pet.1:9). Gud ønsker at vi skal ha en levende tro, slik at vi kan vokse i vårt forhold til Ham. Så hva er tro, og hvordan kan vi få det og vokse i det?

Generelt er det «å tro» å holde noe for sant på en annens ord. I kristen forstand er denne «annen» Gud. Den kristne tro er derfor et svar på Guds tiltale. Ingen blir kristen fordi hun eller han er klokere eller bedre enn andre. Å være en kristen er først og fremst å ha fått nåde og kjærlighet i gave fra Gud.

Tillit

«Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser», skriver forfatteren av Hebreerbrevet (Heb.11:1). Noen vers senere er tro tilsvarende definert som å vite at Gud finnes og at Gud lønner dem som søker ham (Heb.11:6b). Kanskje er de beste ordene vi kan bruke til å oversette det greske ordet «πίστης» («pistis» – vanligvis oversatt til «tro») ordene «tillit», «trofast» eller «pålitelig»? Det greske «πίστης» korresponderer med det hebraiske «amán», som betyr «være», «bli fast» og «ha tillit (til)». Det betegner også tillit til Guds Ord og løfter, og lydighet mot Hans bud. Troen er ikke en passiv holdning overfor livsskjebnen, en fatalistisk resignasjon, men en tillitsfull tilflukt til Guds frelsesløfter og –vilje, slik den er åpenbart i paktsforholdet. Det er som regel verbalformen som benyttes i Bibelen, men de gangene substantivformen er brukt betegner den «det som står fast», «trofasthet» og «sannhet». Når troen blir trofasthet henger det sammen med at den først hviler i Guds sannhet og trofaste omsorg. Tro og trofasthet blir dermed livsnerven i paktsforholdet til Gud (Jes.26:2). En typisk representant for troen er Abraham, som vi skal se på litt senere.

Tenk deg at du fortelle en venn at du stoler på ham. Hva betyr det? Det betyr to ting. Først, er du sikker på at personen du snakker med faktisk eksisterer. Og for det andre, er du overbevist om at han er troverdig; du kan tro hva han sier og stole på hans karakter. Det er på denne måten at forfatteren av Hebreerbrevet snakker om tro på Gud. Tro er å vite at Gud er reell, og at du kan stole på Guds løfter. Du kan ikke stole på noen som ikke er der, og du kan heller ikke stole på noen hvis løfter ikke er pålitelige. Dette er grunnen til at tro omtales som en visshet om det en håper på og overbevisning om ting vi ikke ser. Begge ordene bærer med seg en følelse av virkelighet. Vårt håp er ikke ønsketenkning, det er ikke sånn at tro gjør Gud virkelig. Tvert imot, tro er responsen på en ekte Gud som ønsker å bli kjent med oss:

«Jeg er Herren, og det er ingen annen. Foruten Meg er det ingen Gud. Jeg spenner beltet om deg, enda du ikke har kjent Meg, for at de kan kjenne både ved solens oppgang og dens nedgang at det er ingen foruten Meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen.» Jes.45:5-6.

Tro er et av hovedordene i Bibelen. Det er ved å tro vi blir frelst (Matt.9:22), vi vandrer i tro (Gal.5:25), seirer i tro (1.Joh.5:4), og den kristne kalles helt enkelt en troende. Tro er en total livsholdning, og handler om forholdet til en levende person. Tro er overbevist anerkjennelse av Guds åpenbaringsord, hele menneskets ubetingede hengivelse til Gud. Det kristne evangelium er ikke et budskap som oppfordrer til uvitenhet. Den kristne er kalt til å se ting som de virkelig er, og ikke som hun ville bare at de skal være. Vi stoler på en Gud som er blitt åpenbart for oss i Sønnen og Ånden. Vi tror fordi Gud er reell. Det kristne evangeliet inviterer oss til å fordype oss i Sannheten. Det kommanderer oss til å være ærlig i vår forpliktelse til å vite at det vi tror på er sant. Er Jesus virkelig? Hvem hevder Han Seg å være? Lever Han virkelig i dag? Troen kommer som et resultat av å vite svarene på disse spørsmålene.

Grunnlaget for troen er Guds Ord og Guds gjerning gjennom Jesu liv som den åpenbarte Gud her på jorden. Dermed er troen rettet mot Gud Selv. Troen må forstås som menneskets ja til Guds Ord og åpenbaring, slik at den kan bestemme menneskets Gudsforhold. Det er ikke den subjektive siden ved troen det kommer an på, men den objektive. Tro betegner en tillitsfull hengivelse til Gud slik Han er åpenbart i Jesus. Gud og Jesus Kristus blir som troens gjenstand det sentrale i troslivet. Derfor blir også Jesus, med rette, kalt «troens opphavsmann og fullender» (Heb.12:2).

Det er bare Gud som kan gi oss ekte tro. Ingen greier å opparbeide seg visshet og sikkerhet om usynlige ting og framtidige håp. Tro på Gud er en gave fra Gud selv. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave» (Ef.2:8). Tro, slik den er beskrevet i Det nye testamente, er i dens forskjellige aspekter alltid i samsvar med den definisjonen som vi finner i Heb.11:1. Troens grunnleggende natur uttrykker seg likevel gjennom bestemte relaterte former: 1) Tro å leve ved; 2) Tro som en gave; og 3) Tro som en frukt.

Abraham

Patriarken Abraham er en spennende person i Bibelen. Han vokste opp i Ur i Kaldea (dagens Irak), og flyttet til Kanaan (dagens Israel) etter at Gud hadde bedt ham om å reise. Hele historien kan leses i 1. Mosebok, fra kapittel 12 til kapittel 25. Jeg vil her bare trekke ut noen få ting vi kan lære av Abraham, når det gjelder det som har med tro å gjøre.

I 1. Mosebok kan vi lese om når Gud gir Sine løfter til Abraham: «Så tok Han ham med utenfor og sa: «Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, om du klarer å telle dem.» Så sa Han til ham: «Slik skal din slekt bli.» Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet.» (1.Mos.15:5-6). Nøkkelen til å forstå hvordan Abraham faktisk kunne bli stamfar til et folk ser vi i den siste setningen: Han arvet løftene ved troen han levde i!

«Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få som arv. Og han dro ut, uten å vite hvor han kom. Ved tro bodde han i løfteslandet, som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger med ham til det samme løftet. For han ventet på byen, den som har grunnvollene, den by som har Gud til bygningsmann og skaper. Ved tro fikk også Sara selv kraft til å unnfange en slekt, og hun fødte, selv om hun var kommet over den alderen da en føder, for hun regnet Ham for trofast som hadde lovt at dette skulle skje. Derfor ble det også født fra én, og det fra en som var så godt som utlevd, så mange som stjernene på himmelen, ja, utallige som sanden på havets strand. Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik, gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland. Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake.» Heb.11:8-15.


På veien til å bli troens far, og det fremste forbildet i tro, ser vi hvordan forfatteren av Hebreerbrevet viser hvordan Abraham passerte 4 viktige grenser på veien:

  1. Linjen til det ukjente (Heb.11:8).
    Det å handle i tro er å umiddelbart handle på det en ser, uten å analysere for mye hva som eventuelt kan komme etterpå. Jeg snakker ikke her om å gjøre dumme eller overilte ting, men hvis vi er overbeviste om at det er noe Gud ønsker at vi skal gjøre vil det å vente, vurdere og rasjonalisere i mange tilfeller bare gjøre vondt verre.
  2. Linjen til det umulige (Heb.11:11).
    Tro er en overnaturlig kraft, som gir resultater utover det vi ser i det naturlige. Gud lønner tro (Heb.11:6). Det finnes ganger der vi står overfor situasjoner som kan virke umulige, men med tro blir situasjonen endret på et øyeblikk. Jesus sa at om vi har tro som et sennepskorn kan vi flytte fjell (Matt.17:20).
  3. Linjen til umiddelbar feedback (Heb.11:13).
    Troen trenger ikke umiddelbar respons for å være «fornøyd». Tro er full visshet uansett (Heb.11:1). I dagens «instant-kultur», der vi forventer likes på sosiale medier, og respons på alt vi sier og gjør, trenger vi mer enn noensinne å lære oss å stole på Gud i alle situasjoner. Det er ikke alltid Gud kommer når det passer oss, eller på den måten vi forventer at Han skal komme, men en ting vi være sikre på: Han kommer aldri for sent (Joh.11:32-44)!
  4. Linjen til verdens tiltrekningskraft (Heb.11:15).
    Den rettferdige skal leve av tro (Heb.10:38). En rettferdig person synder ikke, men har Guds natur i seg. Vi er blitt gjort hellige og feilfrie i Jesus Kristus – og det er der kilden til glede, harmoni, kjærlighet og fred befinner seg (Heb.11:25-26)!

Tro som en gave

Mennesker med en kristen tro er ikke flinkere eller smartere enn andre. Ei heller skyldes det religiøse gener. Men det er en gave fra Gud.

Ordet tro er meningsløst alene. Det må ha et objekt. Det går ikke an å si «jeg tror». Tror på hva? Hvem? I kristen sammenheng er selvfølgelig Jesus dette objektet.

Troen er ikke min frelser. Derfor kan ingen bli frelst ved tro alene. Jesus frelser meg. Troen er det verktøy som gjør Jesus virkelig og tilgjengelig. Det er med andre ord den Jesus er, vil, gjorde, skal gjøre og står for – jeg tror på. Jeg stoler på, har tillit til, og aksepterer Jesus med min tro. Ja selv troen er en gave fra Gud når vi er oppriktige.

«For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg.» Ef.2:8-9.

Mange sliter med å tro. Men troen er en gave! Troen er ikke en prestasjon eller en øvelse. I Rom.12:3 brukes uttrykket «alt etter som Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro.» Gud legger troen ned i våre hjerter, han gir oss rett og slett en herlig startpakke når vi tar imot Jesus.

Videre kan vi lese i Rom.10:17: «så kommer da troen av forkynnelsen.» Jeg håper du har kjærlighet til Guds ord, og virkelig graver deg ned i hans løfter. For i dette utvikles troen din. Evangeliet er vidunderlig på den måten at alt er av nåde. Du kan ikke av deg selv få noen stor tro, men troen skapes i fellesskap med Jesus i Guds ord.

Du kan aldri bli mer fylt av Jesus, av tro, av Den hellige ånd, enn du er fylt av Guds ord. Kjærlighet til Jesus, handler om kjærlighet til Guds ord. Tenk så vidunderlig at troen ikke bygger på hva du kan klare å tro, men bygger på Guds løfter i Bibelen. Gud skaper troen i våre hjerter. Ikke stress, men hvil i de løftene Herren gir deg.

Troens frukt

«Salig er den mann som ikke vandrer etter ugudeliges råd, og som ikke står på synderes vei eller sitter på spotteres sete, men som har sin lyst i Herrens lov, og grunner på Hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre plantet ved strømmer av vann, som gir sin frukt i sin tid, og som har blader som ikke visner. Og alt han gjør, skal lykkes.» (Sal.1:1-3).

Bibelen sammenligner det mennesket som bærer frukt med et tre som står plantet ved rennende bekker og suger næring av jord som er oppbløtt av vannet som renner forbi. Liksom næringen treet suger til seg fører til at treet bærer frukt, bærer også en kristen frukt. Forutsetningen for at dette kan skje, er at vi benytter oss av Guds ord, på samme måte som treet suger næring ut av det rennende vannet. Dette betyr at det er næring og kraft til et nytt liv i Bibelens ord. Den som tror på Jesus og tar til seg av de ordene vi leser i Bibelen, vil komme til å få et nytt liv. En slik person vil komme til å bære åndelige frukter. Fruktene kommer fordi Jesus selv skaper dem i dette mennesket, gjennom Sitt Ord.

Dersom du skal forstå hvordan du skal kunne bære frukt for Gud, må du altså først tenke gjennom hvordan frukten kommer på et tre. Du skal ikke ha mye kjennskap til naturlivet før du kan si at frukten kommer av seg selv, så sant treet får vann og næring. Det er ikke treet som bringer frem frukten, men det er krefter i naturen selv som gjør det. Det er vannet og næringen som treet tar til seg. Slik er det også i kristenlivet. Det er Guds Ord som skaper liv i den som tror på Jesus, og som tar til seg Hans Ord.

En annen sak vi må være oppmerksomme på, er hvordan den frukten Jesus bringer frem i vårt liv egentlig er. Frukten er egentlig synlige virkninger av at et menneske er blitt født på ny og eier en ny natur. Derfor beskriver ikke Bibelen troens frukter som bestemte gjerninger eller aktiviteter, men som et særpreg ved en person. «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt.» (Gal.5:22-23a).

De som tar seg tid med Jesus i bibellesning og bønn, kommer til å bære den sanne og ekte frukten for Jesus. Å bære frukt er å la Jesu Ord bo i seg slik at det virker hva Han vil. Vi kaller det troens frukt. En levende tro kan ikke være ufruktbar, men det er ikke slik at troens frukt er noe man er bevisst selv. Troens frukt er noe vi bærer uten at vi selv vet om det.

Tro kommer med kjennskap

Et barn kaster seg i fars armer fordi det kjenner sin far og stoler på ham. Nylig fikk jeg e-post fra Martin William i en Nigeriansk bank. En som døde i flyulykke i 2015 etterlot seg en stor arv ingen har gjort krav på. En del av dette kan bli mitt – hvis jeg først vil sende en del penger til Nigeria. Slike e-poster går rett i søppelkassa. Jeg tror ikke på slikt! Men mennesker jeg har blitt kjent med og lært å stole på, de tror jeg på.

Tro på Jesus kommer ved å bli kjent med ham. Kristen tro er å stole på at en vi har blitt kjent med tar imot oss når vi overgir oss til Ham. De færreste blir kristne etter å ha hørt på gode bevis. Men mange kommer til kristen tro etter å ha møtt Jesus Kristus og fått et personlig forhold til ham. Tro er en tillit som skapes når vi hører og leser om Jesus. Derfor er min oppfordring å oppsøke steder der tro skapes.

For at en vedkubbe skal brenne, må den legges på bålet. Jeg forstår godt at folk er tvilende til Jesus hvis de aldri blir kjent med Ham, leser om Ham eller hører forkynnelse om Ham. Det er viktig å være der vi kan møte Jesus og høre om Ham. Når begynte tvileren Tomas å tro? Da kan kom sammen med de andre disiplene (Joh.20:26). Da kom Jesus også, og Tomas måtte tro. Tro skyldes ikke anstrengelse hos oss selv. Men noen anstrengelser kan og bør vi gjøre: Bruke bena våre og gå i kirken. Ta fram Bibelen og lese. Så vil Gud skape tro; en tro du kan leve ved.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.