Jeg drømmer om en menighet som feirer Gud for hvem Han er, og som tjener Ham for Hans egen del (Åp.7:15).
Lovsang, tilbedelse, forkynnelse og fellesskap handler om å gi Gud den æren Han fortjener. Ikke fordi vi skal bli flinkere til å vinne mennesker for Ham, men fordi vi ønsker å være med Ham. Det vi gjør handler ikke om mennesker, men om Gud. Vi er ikke kalt til å jage etter mennesker, men å forkynne evangeliet (Matt.28:18-20, Mark.16:15-18, Apg.2:41-42), og der Gud blir opphøyet vil Han trekke mennesker til Seg (Joh.12:32).
Jeg drømmer om en menighet som går dypt og bredt. Det er rom for å undre, tenke, samtale og spørre om det man synes er vanskelig (Neh.8:13), men også et ønske om å nå ut til en verden som er i desperat behov av å kjenne Jesus med det enkle og klargjørende budskapet om at Gud elsker alle mennesker (Sal.9:12, 1.Krøn.16:9, Jes.12:2-6).
Alle mennesker er elsket av Gud, og alle mennesker er unike. Et menneskes verdi bestemmes ikke utfra dets kunnskap, økonomi, familiebakgrunn, størrelse på hus eller vakre fasade, men utfra det enkle faktum at man er skapt og elsket av Gud. Dette innebærer at noen er naturlig musikalske, andre praktisk anlagt, og noen igjen detaljorienterte. Alle har en plass i Guds menighet, og vi har alle godt av å bli brynt mot de som er annerledes enn oss. Det er i bredden og mangfoldet Guds uendelige storhet åpenbares (1.Kor.12:12).
Jeg drømmer om en kirke som tar Guds Ord på alvor, og som har en levende relasjon til Bibelen i daglig lesing og bønn.
Bibelen er Guds Ord (2.Tim.3:16). Og Ordet er Jesus (Joh.1:1). Den er mat for den som finner den (Matt.4:4), et lys på vår sti (Sal.119:105), vår rettesnor i livet (Sal.119:9), og fundamentet vi baserer våre liv og vår tro på (Matt.7:24-25). Guds Ord er liv (Joh.6:63), helse (Ord.4:20-22), og all visdommen vi trenger (Ord.2:6). Om det er ting som er vanskelig å forstå eller tro setter vi likevel Guds Ord som den øverste autoritet i livene våre (Sal.138:2).
Jeg drømmer om en menighet der den enkeltes liv og kall tas på alvor, og der vi legger til rette for den enkeltes liv, vekst og utvikling (2.Pet.1:9).
Gud har en unik plan og hensikt med den enkeltes liv (Sal.8:4-7, 2.Tim.1:9). Og i det ligger det en anerkjennelse både av at ingen av oss forstår alt (1.Kor.13:9), og at vi alle er i behov av hverandre (Rom.12:3-8). I sannhet og ydmykhet søker vi Herrens vilje for den enkelte og kollektivt, og vi har ingen andre agendaer enn å gjøre det Han vil (Gal.5:19-26, Jak.3:13-18).
Jeg drømmer om en menighet der bredden av tjenestegavene istandsetter Guds folk til det Han vil de skal gjøre (Ef.5:11-16).
Det er Gud som har innstiftet menigheten, og det er Han som kaller noen til å være apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere – for å utruste de hellige til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi kropp (1.Kor.12:28). Derfor bør lederskapet bestå av alle disse tjenestegavene for å kunne lede på en balansert og sunn måte (1.Tim.4:6-16, 2.Tim.4:1-5).
Jeg drømmer om en menighet der generasjonene arbeider sammen; der de eldre æres for det de har stått gjennom, og de yngste heies frem til det Gud har for dem (5.Mos.11:19, 1.Tim.5:17, 1.Tim.4:12, 1.Pet.5:5).
Det finnes ting man ikke kan lære på annen måte enn levd liv. Ikke dermed sagt at høy alder er ensbetydende med visdom, men de som har levd en stund er verdt å lytte til. De har sett resultatet av valg andre har gjort tidligere (Fork.1:9), og vet hva man kan gjøre for å unngå å gjøre dumme valg igjen. Samtidig skal man ikke stå i veien for de yngre, som med sin entusiasme, iver og pågangsmot holder vitaliteten og styrken oppe i en menighet som hele tiden går videre og aldri sier seg fornøyd med tingenes tilstand (1.Joh.2:13-14).
Jeg drømmer om en menighet som er strategisk i sin planlegging (Sal.20:5, Ord.20:18), men som alltid ser seg mer avhengig av Gud enn av egne planer (Sal.33:10-11, Ord.16:3).
Gud er en ordens Gud (1.Kor.14:33), og Han har oversikt over dager og stunder (Sal.40:6), men Han ønsker også å lede Sitt folk i avhengighet til Seg, og i lydhørhet til Hans stemme (1.Mos.22:18, Joh.10:27). Det er naturlig for mennesker å legge planer, og å stole på egen forstand (Ord.3:5), men Guds tanker er større enn våre tanker, og Hans veier høyere enn våre veier (Jes.55:8) så Hans folk trenger å være avhengige av Hans ledelse (Sal.37:3-5).
Jeg drømmer om en menighet som er profetisk og reformatorisk i sin forkynnelse (Matt.5:48, Apg.20:27), frimodig i sitt uttrykk (Apg.4:29, Ef.6:19), og varm i sin inkludering (Joh.8:11, Luk.6:35-37).
Jesus kom ikke til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham (Joh.3:17). Samtidig kritiserte han makthavere og ledere for urettferdighet og falskhet (Luk.20:46-47), Han veltet pengevekslernes bord i tempelet (Matt.21:12-14), og Han talte frimodig om Gud, Sin Far, i himmelen (Joh.7:26). Som kristne er vi kalt til å være lys og salt (Matt.5:13, Mark.9:50), som setter smak på tilværelsen, forhindrer forråtnelse, og viser veien man skal gå på (Joh.14:6).
Jeg drømmer om en menighet der vennskap er ekte, og basert på Guds kjærlighet til den enkelte (2.Mos.33:11). Man konkurrerer ikke i åndelighet, men man løfter hverandre frem og opp; til nye høyder og dybder i Gud (Sal.119:63, 1.Tim.4:8).
Sanne vennskap baserer seg ikke på hva man selv kan få ut av relasjonen, men i at man finner sitt hjerte igjen i en annen (Ord.27:19). Man har ingen annen agenda enn å være der for hverandre, i styrke, trøst, oppmuntring og hjelp (Ord.17:17). Gode venner elsker en for den man er, men for høyt til å la en fortsette å være slik; det er alltid rom for utvikling, vekst og fremgang (Jak.2:23).