«Da Jesus så ham
ligge der og visste at han allerede hadde hatt det slik lenge, sa Han til ham:
«Vil du bli frisk?» Den syke mannen svarte: «Herre, jeg har ikke et menneske
som kan få meg uti dammen når vannet blir opprørt. Mens jeg er på vei, går en
annen uti før meg.»
Joh.5:6-7
Den lamme mannen ved Betesdadammen hadde vært syk i 38 år. Han visste at det skjedde fra tid til annen at det kom en engel og rørte rundt i vannet, og at den første som da kom uti vannet ble helbredet. I 38 år hadde han ligget der. I 38 år hadde han opplevd å ikke være førstemann uti. I 38 år hadde han opplevd at det var andre, som kanskje bare hadde vært der noen dager, uker eller måneder, som kom uti vannet før ham. Kanskje fordi de hadde slektninger som hjalp dem. Eller fordi de hadde vært flinkere til å finne the sweet spot, hvor de raskt kunne komme seg uti vannet. I 38 år hadde han kjent på å aldri få sitt ønske oppfylt.
Det er kanskje ikke rart at når Jesus stiller ham et veldig enkelt ja/nei-spørsmål, at han allerede har unnskyldningen klar. Kanskje vil han ikke bli skuffet igjen? Kanskje vil han ikke få opp forventningene en gang til? Kanskje ligger det også i svaret hans en bebreidelse, en anklage, mot hans nærmeste, hans omgivelser? Vi vet egentlig ikke, men vi vet at han ikke svarer på det Jesus lurer på. Han er ikke i det vi vil kalle i en posisjon til å ta imot i fra Jesus. Men kanskje er det nettopp det han er? For han er jo i nærheten av Jesus. Jesus, kongenes Konge, herrenes Herre og legenes Lege står nemlig rett foran ham og spør: «Vil du bli frisk?»
Jesus spør ikke om mannen tror at Han kan helbrede ham. Han lurer ikke på hvor mye han veier, så Jesus kan hjelpe ham uti vannet neste gang en engel rører opp vannet. Han lurer bare på om han vil bli frisk. Og det er da alle unnskyldningene kommer opp. «Jeg har ingen som kan hjelpe meg.» «De andre er så mye raskere enn meg.» «Jeg er ikke så ung lenger.» «Jeg er alltid på feil sted til feil tid.» «De andre sniker i køen.» «Egentlig skulle det vært min tur for lenge siden.» Men det er ikke det Jesus spør om. Han spør om mannen vil bli frisk. Ikke når. Ikke hvordan. Ikke hvorfor. Kun et enkelt ja/nei-spørsmål. «Vil du bli frisk?»
Altfor ofte er jeg i situasjoner der jeg kjenner meg igjen i mannen ved Betesdadammen. Jeg har unnskyldningene klare: «Dette har jeg ikke gjort før.» «Jeg er ikke så glad i å lese.» «Jeg er ikke så handy.» «Jeg er intro-/ekstrovert.» «Dette bør noen gjøre noe med.» Eller, den altfor kristne varianten; «Jeg skal be over det.» Og spørsmålet var bare: «Vil du bli frisk?» Eller: «Kan du hjelpe til med dette?»
I disse dager pågår det en bønnemobilisering blant kristne. Mange ber. Noen om helbredelse og frelse for sine nærmeste, andre om fred i en urolig situasjon. Atter andre ber om beskyttelse og visdom for leger og helsepersonell som behandler de som har blitt syke, og noen for forskere og laboratorierotter som forsøker å finne vaksiner og medisiner mot viruset som herjer på jorden. Og vi nærmer oss en påske, der vi skal feire at Jesus kom til jorden for å ta all verdens synd, sykdom og forbannelse på Seg. Kanskje er spørsmålet Han stiller oss: «Vil du be?»
Jeg gleder meg over hver eneste helsearbeider, forsker og andre som er engasjerte i å både stoppe viruset, og hjelpe og lindre de som allerede er smittet. Samtidig tror jeg på en Gud som, midt i alt, er mektig til å stoppe det hele på Sin Egen mirakuløse måte. Ikke fordi jeg fortjener det, eller har så stor tro eller heftige bønner, men rett og slett fordi Han er allmektig. Og Hans allmakt er uten grenser, uten hinder.
«Han ble fulgt
av en stor folkemengde, fordi de så tegnene Han gjorde på de syke.»
Joh.6:2
Når folk får sine behov møtt, og når man møter omsorg blir man åpen for den eller de som hjelper en. Sånn var det på Jesu tid, og sånn er det i dag. Folk kommer der det er mat, enten det er snakk om mat til kroppen, sjelen eller ånden. Vi er alle i behov av det som bygger og metter. Og i en verden som er full av frykt, vil Jesus komme med Sin fred. I en verden som oppleves håpløs vil Han komme med Sitt håp. I en verden som oppfattes som hard og kald vil Han komme med Sin kjærlighet. Og i en verden der sykdom og død råder vil Han komme med Sin helbredelse. Men Han spør om vi vil be. Om vi vil strekke ut våre hender. Om vi vil gjøre det Han allerede har gitt oss kraften til å gjøre: Legge våre hender på de syke, så de blir friske. Vil du legge dine hender på dine barn, din ektefelle, din kollega, og be om at Jesus skal komme med Sin helbredelse og legedom til dem? Vil du?
«Det er Ånden
som gir liv. Kjøttet gagner ingenting. De Ord Jeg taler til dere, er ånd, og de
er liv.»
Joh.6:63
Diakoni er viktig. Og mennesker har behov for å bli sett, møtt og bekreftet. Alt det er fint, flott, og viktig. Men det er når Jesus får komme med Sin ånd og Sitt liv inn i mennesker og situasjoner at vi får se de virkelige forandringene. Det er da sykdom blir til helse, at frykt blir til fred, og at hat blir til kjærlighet. Det er ånden som gir liv. Ikke det vi klarer å få til. VI kan mye. Og vi makter alt i Ham som gjør oss sterke. Men det er når Hans Ord får prege oss, og Hans Ånd får forme oss at de virkelige endringene kommer. Folkemengdene kommer når tegnene skjer. Og tegnene og undrene skjer når Ånden gir liv.
Spørsmålet er ikke om vi har nok folk, om vi har ressursene klare, eller om vi har kvittet oss med all bagasje. Spørsmålet Jesus stiller er det samme som det var ved dammen utenfor Jerusalem for 2000 år siden: «Vil du?» «Vil du følge meg?» «Vil du ydmyke deg, og gå på kne for den verden du er satt inn i?» «Vil du bli frisk?» «Vil du at de rundt deg skal bli friske?» Da er det ikke din og min oppgave å forklare Gud alt som er galt og som ikke fungerer. Men vi kan svare, enkelt, på Hans spørsmål: «Ja, Herre. Jeg vil be. Jeg vil gå. Jeg vil tro!»