«Når du drar ut for å krige mot fiendene dine, og du ser hester og vogner og et folk som er større enn deg, da skal du ikke frykte for dem. For Herren din Gud er med deg, Han som førte deg opp fra landet Egypt. Idet dere skal rykke fram til krig, da skal det skje: Presten skal komme fram og tale til folket. Han skal si til dem: «Hør, Israel! I dag skal dere rykke fram til krig mot fiendene deres. Bli bare ikke motløse i deres hjerte, frykt ikke og bli ikke oppjaget av angst eller skrekkslagne på grunn av dem. For Herren deres Gud, som selv går med dere, Han skal krige for dere mot fiendene deres så Han frelser dere.» 5.Mos.20:1-4
Da jeg leste i min Bibel her om dagen kom dette verset til meg veldig tydelig, og jeg opplevde det som en oppmuntring fra himmelen, om at det vi opplever i Norge og verden i dag ikke er noe vi skal være redde for.
Facebook, blogger og andre sosiale medier har vært fulle av ulike mennesker som har minnet oss på Salme 91 den siste uken. Og det er flott! Guds Ord har noe å si til oss i alle livets situasjoner. Men det har også vært interessant å merke den ulike innstillingen og innfallsvinkelen de ulike har hatt til Salme 91. Noen har sitert den for å inngi styrke og oppmuntring til oss som leser og hører, andre har forsøkt etter beste evne å klamre seg til de løftene den salmen gir oss. Uansett bakgrunn og motiv; det er flott at Guds Ord blir lest!
Det finnes grunnleggende to ytterligheter når det kommer til vår reaksjon på kriser som nå. For krise er det, når tusentalls mennesker dør rundt omkring i verden. Den ene er fullstendig panikk, der en lar frykten lamme en, redselen styre en, og angsten overmanne en. Den andre er likegyldighet der en ikke tar inn over seg noe av det som skjer, og man tenker at det ikke gjelder en selv. Og mange befinner seg et eller annet sted mellom disse to ytterpunktene.
Som kristen er det godt å vite at det alltid finnes en tredje vei. En vei som er preget av tro på Gud, og omsorg for alle mennesker. Det er bare noen uker til påske, der en hel, verdensvid, kirke skal feire at Jesus kom til jorden, og døde og oppstod for alle våre synder, og alle våre sykdommer. Men akkurat denne påsken kan vi ikke komme sammen og feire at Han tok våre sykdommer. Fordi vi er redde for, nettopp, sykdom. Det bør være et tankekors for oss!
Så, hvordan forholder vi oss da til det? Jeg tror at det er viktig å la kjærlighetens lov få styre oss. Der tar vi ikke unødvendig risiko, men vi er heller ikke redde. Dette prinsippet ser vi også i Jesu liv, da Han ble fristet av djevelen:
«Da tok djevelen Ham med opp til Den hellige by, stilte Ham på tempelets tinde og sa til Ham: «Hvis Du er Guds Sønn, så kast Deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og: På sine hender skal de bære deg, så du ikke støter din fot mot noen stein.» Jesus svarte ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.» Matt.4:5-7
Ja, Bibelen gir løfter om beskyttelse når vi kommer i fare. Men det oppfordres ikke å sette seg selv i farlige situasjoner for å på en eller annen merkelig måte «bevise» Guds godhet og beskyttelse. Og, ikke minst, det er mange mennesker rundt oss som faktisk er redde, og noen også med god grunn, for å bli smittet av Korona-viruset. Derfor er det lurt at vi følger myndighetenes påbud og regler. Da kan vi se etter muligheter til å se, hjelpe og oppmuntre folk ved hjelp av digitale hjelpemidler, eller telefon. Det er mange som kjenner på usikkerhet, ensomhet og fortvilelse i disse dager.
Samtidig, og det må aldri vi som
er kristne glemme, har vi blitt gitt en befaling som er høyere, og som er av
evig verdi. Og det er å:
«Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen. Den som tror
og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt. Disse
tegn skal følge dem som tror: I Mitt navn skal de drive ut demoner, de skal tale
med nye tunger, de skal ta opp slanger, og hvis de drikker noe dødelig, skal
det slett ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, og de skal bli friske.»
Mark.16:15-18
Personlig, og da snakker jeg ikke for noen andre, synes jeg det har vært godt å kjenne hvordan de siste ukene ikke har gjort meg redd, bekymret eller engstelig. Verken på egne vegner, eller på vegner av mennesker jeg er glad i. For det første vet jeg jo alltid når jeg legger meg at når jeg våkner dagen etter er enten Han hos meg, eller jeg hos Ham. Det er i seg selv verdt å reflektere over, og takke for. Men for det andre har jeg kjent at frykt, redsel og tvil faktisk ikke er noe som Gud har for oss som tror på Ham (Jes.41:10). Det har blitt sagt, også av gode og velmenende kristne pastorer og ledere, at «frykt er naturlig, og redsel er noe vi alle opplever». Og jeg mener ikke her å verken diskreditere deres ord og opplevelser, eller å snakke ned mennesker som opplever dette. Men jeg vil likevel frimodig fortelle om en Gud som ikke vil at vi skal frykte, og en frelser som har gitt oss et liv som er overnaturlig. Ikke u-naturlig, men over-naturlig.
«Samme dag, da det var blitt kveld, sier Han til dem: «La oss dra over til den andre siden!» De forlot da folkemengden og tok Ham med i båten slik Han var. Også andre små båter var med Ham. Det blåste opp til kraftig uvær, og bølgene slo inn i båten så den var i ferd med å fylles. Han lå bak i båten og sov med hodet på en pute. De vekket Ham og sa til Ham: «Mester, bryr Du Deg ikke om at vi går under?» Da sto Han opp, truet vinden og sa til sjøen: «Hold fred, vær stille!» Og vinden la seg, og det ble en mektig stillhet. Men Han sa til dem: «Hvorfor er dere så redde? Hvorfor har dere ikke tro?» De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem kan Denne være, siden til og med vinden og sjøen adlyder Ham?» Mark.4:35-41
Da Jesus sa til disiplene at de skulle dra over til den andre siden, var det nettopp det Han sa: De skulle over. Og derfor ble Jesus både litt morsk over at de vekte Ham, og undrende over deres lille tro da de sa «vi går under». Han hadde jo sagt at de skulle over. Det er også fascinerende å se anklagene fra disiplene, da Jesus lå og sov midt i stormen som herjet: «Bryr Du Deg ikke?»
Jeg er så glad for at vi ikke har å gjøre med en Frelser som ikke bryr Seg. Han brydde Seg da, og Han bryr Seg nå. Og Han vil stille stormen. Men Han har også lovet oss at vi skal over. Og da går vi ikke under. Hvor lang tid det vil ta, vet jeg ikke. Men jeg vet at så lenge jeg er i stormen sammen med Ham så er jeg der jeg skal være.
På latin betyr «corona» krans eller krone. Og det er ingen tvil om hvem som er konge i nyhetsbildet i dag, og hvem som hersker over menneskers sinn og tanker. Men jeg er også glad for at det er en som er kongenes Konge, og herrenes Herre. Hans navn er Jesus. Og Han sitter på tronen i all evighet. Min bønn er at mange mennesker skal søke Ham i den perioden vi er i nå. Nei, sykdom er ikke fra Gud, Han har ikke sendt noe virus for å straffe folk eller for å få folk til å søke Ham. Men jeg tror at mange mennesker i den situasjonen vi er i nå, der den største usikkerheten man kjenner på er noe som er så lite at man ikke kan se det med det blotte øyet, vil måtte se mot Han som er større enn alt, og som er tryggheten vi alle søker etter. Han er ikke bare en eventyrfigur for svake og usikre mennesker, men Han er hele verdens håp. Og Han er klar for å ta imot alle som søker Ham.