Den kjente pastoren Bill Hybels, som leder Willow Creek-menigheten i Chicago har som en av sine grunnsannheter at «Den lokale kirken er verdens håp». Det er lett, som kristen, å være enig i dette utsagnet, og all grunn til å forfølge denne tanken. Derfor har jeg lyst til å se litt på hva en kirke er, og hva den er ment å være. Hvorfor er [den lokale] kirken verdens håp? Og hva er det som kjennetegner en kirke? Igjen kjenner jeg på en trang til å poengtere at jeg ikke her tror at jeg kommer med en fullstendig forklaring, eller at det er områder og elementer jeg ikke kommer inn på som kanskje også kunne og burde vært med, men jeg tror at de eksemplene jeg kommer med her er elementer som enhver kristen og en enhver kirke kan identifisere seg med i større og mindre grad.
Sykehus
Kirken kan liknes med et sykehus, der man får den hjelp man trenger. Oppgjennom historien har kristne, både privatpersoner og kirker, startet veldedig arbeid, og gitt mennesker hjelp i livets mest kritiske faser. Organisasjoner som Frelsesarmeen og Røde Kors ble startet utfra et kristent menneskesyn, der man ønsket å hjelpe mennesker på alle livets områder.
Samtidig er kirken den eneste institusjon på jorden som kan hjelpe mennesket med hennes dypeste og mest grunnleggende problem; synd. Kirkens mest fundamentale rolle og oppgave er å forkynne Guds kjærlighet, og frelsen som er tilveiebragt i og gjennom Jesu stedfortredende død på Golgata.
Jak.5:14-16 «Er noen syke blant dere? Han skal tilkalle menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal helbrede den syke, og Herren skal reise ham opp. Og hvis han har gjort synder, skal han bli tilgitt. Bekjenn overtredelsene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn virker med stor kraft.»
Kirken har blitt gitt et mandat fra himmelen (Matt.16:18-19), og det er mennesker der som har blitt betrodd posisjoner og oppgaver som formidler helse, legedom og tilgivelse, gjennom bønn, forbønn, undervisning og betjening. I tillegg er alle troende Guds barn, og vi kan alle være med å formidle Guds godhet til mennesker på denne måten.
Luk.5:31-32 «Jesus svarte og sa til dem: «De som er friske, har ikke bruk for lege, men de som er syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»
De aller fleste nordmenn fødes på sykehus, og det er fortsatt slik at de fleste av oss (8 av 10) også dør på enten et sykehus eller et sykehjem. Gjennom livet er vi også i større og mindre grad i kontakt med sykehus og helsevesenet av varierende hyppighet og årsaker. Alle som har vært alvorlig syk eller blitt skadet er glade for å ha kompetente og tilgjengelige leger og sykepleiere til å hjelpe seg. Slik skal det også være med kirken: Når mennesker sliter og har det vanskelig er kirken formidleren av den eneste sanne trøsten og håpet som mennesker er i behov av. Min drøm er at kirken skal være det letteste stedet å komme til når man har det vanskelig!
Kropp
1.Kor.12:12-31 «For slik som kroppen er én og har mange lemmer, men alle de mange lemmene på den ene kroppen er én kropp, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt inn i én kropp – enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie – og vi har alle fått én Ånd å drikke. For kroppen er da ikke bare ett lem, men mange. Hvis foten skulle si: «Fordi jeg ikke er hånd, er jeg ikke en del av kroppen,» er den da ikke en del av kroppen? Og hvis øret skulle si: «Fordi jeg ikke er øye, er jeg ikke en del av kroppen,» er det da ikke en del av kroppen? Hvis hele kroppen var øye, hvor ville det da bli av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ville det da bli av luktesansen? Men nå har Gud satt lemmene, hvert enkelt av dem, på kroppen akkurat slik som Han selv ville. Og hvis de alle var ett lem, hvor ville da kroppen vært? Men nå er det virkelig mange lemmer, men én kropp. Og øyet kan ikke si til hånden: «Jeg har ikke bruk for deg.» Hodet kan heller ikke si til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere.» Nei, det er heller slik at de lemmene på kroppen som synes å være svakest, de er nødvendige. Og de lemmene på kroppen som vi synes er mindre ære verd, disse tillegger vi desto større ære. Og de lemmene våre som vi blyges ved, omgir vi med desto større anstendighet, men våre anstendige lemmer trenger ikke dette. Men Gud satte kroppen sammen slik at Han ga større ære til det lemmet som mangler ære, for at det ikke skulle være splittelse i kroppen, men at lemmene skulle ha den samme omsorg for hverandre. Og om ett lem lider, lider alle lemmene sammen med det. Eller om ett lem blir æret, gleder alle lemmene seg sammen med det. Nå er dere Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp. Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til helbredelser, så til å hjelpe, til å styre, til å tale i forskjellige tunger. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Kan vel alle gjøre undergjerninger? Har vel alle nådegaver til helbredelser? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem? Men søk etter de nådegavene som er de beste. Men likevel skal jeg vise dere en mye bedre vei.»
Når Paulus beskriver en menighet i sitt første brev til menigheten i Korint bruker han kroppen som et eksempel. Korint var en internasjonal by med mye handel, folk fra ulike kulturer og bakgrunner, og generelt en by som var kjent for sin løsslupne moral. I denne byen plantet han en menighet som skulle vise evangeliet til andre mennesker i byen. Vi vet fra tidligere i brevet at det bl.a. var splittelse blant folk, for noen sa: «Jeg hører til Paulus,» eller: «Jeg hører til Apollos,» eller: «Jeg hører til Kefas,» eller: «Jeg hører til Kristus.» (1.Kor.1:12), og på den måten viste de at de hadde sin favorittlære og/eller sine favorittpredikanter. Noen var til og med så «åndelige» at det bare var Jesus som var bra nok for dem. Dette går imidlertid Paulus sterkt imot i dette brevet, og viser på en enkel måte hvordan vi som troende er satt sammen for hverandres beste. Det er ikke alltid øyet forstår hvorfor lillefingeren må klø i øret, eller lilletåa forstår hvorfor skulderen skal løfte armen så høyt opp. Men, og her snakker jeg av erfaring, den skadde ankelen er veldig takknemlig når armene er sterke nok til å bruke krykker så ankelen ikke blir mer belastet. Og øyet er takknemlig for at ryggen legger seg ned på senga så det kan ta sin velfortjente blund. Det er ikke alltid vi forstår hverandre, men la oss likevel være takknemlig for hverandre. Gud har utrustet hver enkelt med unike gaver og talenter, så la oss heller heie på hverandre til å utvikle dem best mulig. Husk at det står at vi skal «kappes om å hedre hverandre» (Rom.12:10, NB88), ikke «hedres om å kappe hverandre»!
Flyplass
Kirken er et sendt fellesskap, der den enkelte lever et liv med sine omgivelser i hverdagen, men hvor vi også har en base – et landingssted – der vi møtes til felles oppbyggelse og istandsettelse til tjenestens arbeid. Mark.16:15-20 «Og Han sa til dem: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse tegn skal følge dem som tror: I Mitt navn skal de drive ut demoner, de skal tale med nye tunger, de skal ta opp slanger, og hvis de drikker noe dødelig, skal det slett ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, og de skal bli friske.» Så, etter at Herren hadde talt til dem, ble Han tatt opp til Himmelen, og satte seg ved Guds høyre hånd. Og de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket sammen med dem og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med. Amen.»
Det siste Jesus sa til disiplene var at de skulle gå ut i hele verden, og forkynne evangeliet. Evangeliet er de gode nyheter om at Gud har forsonet verden med Seg Selv, og at Han ønsker å ha kontakt med alle mennesker. Hans nåde er ikke bare tilgivelse for synd – selv om det er fantastisk nok i seg selv – men det er også en kraft til å leve det livet Han har kalt oss til å leve; fri fra frykt, fri fra krav, fri fra nederlag, inn i et liv sammen med Ham. Derfor er misjon, diakonalt og utadrettet arbeid mye av essensen i det kristne livet, og i en kirke. En kirke som bare er opptatt av seg selv, sitt eget og sine egne blir innadvendt og navlebeskuende. Derfor må kirken ha i seg dette ønsket om å nå ut; enten det er i den enkeltes omgivelser eller til jordens ender. Søndagenes Gudstjeneste blir da utskytingsrampen som de troende kan bruke for å sendes ut i sin hverdag.
Fyrtårn
Joh.14:6 «Jesus sier til ham: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Min Far uten ved Meg.»
Den kristne kirke er et fyrtårn, som både viser vei og advarer mot farer (1.Tim.3:15). Som kirke forvalter vi Sannheten (Sal.146:6), og trenger å være frimodige i forhold til det. Det innebærer ikke at vi skal rope høyt ut som alt som er galt til alle som vil og ikke vil høre på, men vi har samtidig grunn til å være frimodige når vi taler om rett og galt. Jesus har sagt at vi skal være lys og salt (Matt.5:13), som viser veien til Gud, og som forhindrer forråtnelse, gir smak til tilværelsen, og sørger for lang holdbarhet (Jes.26:2).
Jes.59:9-21 «Derfor er retten langt borte fra oss, og rettferdigheten når oss ikke. Vi venter på lys, men se, det er mørke, på klarhet, men vi går bare i bekmørke. Vi famler etter veggen som blinde, vi famler som om vi ikke hadde øyne. Ved høylys dag snubler vi som i tussmørke. Vi er som døde midt i velmakt. Vi brummer som bjørner, alle sammen, og klynker bedrøvet som duer. Vi venter på retten, men det er ingen, på frelse, men den er langt borte fra oss. For våre overtredelser er blitt mange framfor Deg, og våre synder vitner mot oss. For våre overtredelser står for oss, og våre misgjerninger, dem kjenner vi. Det er overtredelse og løgn mot Herren. Vi har vendt oss bort fra å følge vår Gud. Vi har forkynt undertrykkelse og frafall. Vi har talt falske ord som vi har avlet i hjertet. Ja, retten er drevet tilbake, og rettferdigheten står langt borte. For der retten settes, er sannheten falt. Det som er rett, får ikke komme til. Slik er det når sannheten blir borte. Den som holder seg borte fra ondskap, blir bytte for plyndring. Herren så det, og det var ondt i Hans øyne at det ikke fantes noen rett. Han så at det ikke var noen mann som steg fram, og Han undret seg over at det ikke var noen mellommann. Derfor kom Hans egen arm med frelse på Hans vegne. Hans egen rettferdighet, den støttet Ham. For Han tok på seg rettferdighet som brynje og satte frelsens hjelm på sitt hode. Han tok på seg hevnens drakt som klær og var kledd i nidkjærhet som kappe. Etter deres gjerninger skal Han gi dem igjen, med vrede over sine motstandere og gjengjeldelse over sine fiender. Mot fjerne kyster gjør Han gjengjeld. Så skal de frykte Herrens navn i vest, Hans herlighet i øst. Når fienden kommer inn som en flodbølge, skal Herrens Ånd løfte et banner midt imot den. Forløseren skal komme til Sion, til dem i Jakob som vender om fra overtredelse, sier Herren. For Min del er dette Min pakt med dem, sier Herren. Min Ånd som er over deg, og Mine ord som Jeg har lagt i din munn, de skal ikke vike fra din munn eller fra dine barns munn eller fra dine barnebarns munn, sier Herren, fra nå av og til evig tid.»
Hele 356 ganger omtaler Bibelen ordene «sant», «sann», «sannhet» og «sannheten»; omtrent like mange ganger som ordene «nåde», «barmhjertig» og «barmhjertighet». En kirke som elsker sine omgivelser, og som ønsker å formidle Guds nåde og barmhjertighet til verden rundt seg må aldri glemme sannhet og rettferdighet. Noen ganger kan den beste formen for omsorg og kjærlighet nettopp være å stå opp for sannhet og rettferdighet, enten det er ved å hjelpe den som blir mobbet på skolen eller det er ved å engasjere seg mot trafficking og menneskehandel. Gjennom historien ser vi tallrike eksempler på at det er nettopp kirken som har stått i bresjen for endringer i samfunnet som vi dag tar som en selvfølge. Det var William Wilberforce som nesten egenhendig avskaffet slaveriet i Storbritannia, backet opp av sin åndelige rådgiver John Wesley, og det var kristne Henry Dunant som startet Røde Kors, for å være til hjelp for alle som lider av krigens uhyggeligheter. Den kjente nonnen Moder Theresa, som viet sitt liv blant barn i Kolkatas slum, var heller aldri redd for å stå opp for sannheten når det var tid for det.
Skole
Matt.28:18-20 «Og Jesus sto fram og talte til dem og sa: «Meg er gitt all makt i Himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil denne tidsalders ende.» Amen.»
En kirke er en skole, der vi lærer. Vi lærer av hverandre, vi lærer fra Bibelen. Vi ser at Jesus, rett før Han dro opp til himmelen, befalte disiplene å lære de som kom til tro alt det Han hadde befalt dem. Og det var ikke lite… Derfor tok noen på seg oppgaven å skrive ned en del av det Han hadde sagt, selv om Johannes nok innrømmer at han godt kunne skrevet en god del mer (Joh.21:25). I tillegg ser vi hvordan Paulus var nøye med at læren ble holdt klar og tydelig hele veien, slik at alle troende visste hva man faktisk trodde på:
1.Tim.4:11-13 «Befal og undervis disse ting! La ingen forakte deg på grunn av din ungdom, men vær et forbilde for de troende i ord, i ferd, i kjærlighet, i ånd, i tro og i renhet. Ta vare på opplesningen av Skriften, formaningen og læren inntil jeg kommer.»
Allerede fra de første kristne samlinger ser vi at Ordet og forkynnelsen var blant det viktigste i en Gudstjeneste (Apg.2:42).
2.Tim.2:2 «Og alt det som du har hørt av meg blant mange vitner, skal du overgi til trofaste mennesker, slike som også er i stand til å undervise andre.»
Når Paulus skriver til Timoteus, og sier hva han skal se etter når han skal innsette ledere i menigheten er det ikke karisma, utstråling eller humor som er det viktigste. Nei, han sier at han skal se etter trofaste mennesker, som også er i stand til å undervise andre. Vi ser med andre ord at trofasthet, lojalitet og overgivelse var blant de viktigste egenskapene, sammen med evnen til å undervise, forklare, Bibelen til andre mennesker. Ordets plass i dagens kirker er ikke like selvfølgelig i dag som for noen år siden, men jeg er overbevist om at det er verdt å kjempe for forkynnelsen som aldri før.
Fiskebåt
Matt.4:19-20 «Og Han sier til dem: «Følg Meg, og Jeg skal gjøre dere til menneskefiskere.» Da forlot de straks garnene sine og fulgte Ham.»
Da Jesus kalte disiplene kalte Ham dem til å være menneskefiskere. Som kirke er vi ment å være et fiskeredskap, der vi drar inn mennesker til Guds Rike.
Matt.9:35-38 «Deretter dro Jesus omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og alle slags skrøpeligheter blant folket. Men da Han så folkeskarene, ble Han grepet av dyp medlidenhet med dem, for de var utslitte, motløse og spredd omkring, som sauer uten hyrde. Da sa Han til disiplene sine: «Høsten er sannelig stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens Herre å drive ut arbeidere til sin høst.»
På en fiskebåt er det hardt arbeid som kreves. Det nytter ikke å legge seg ned og syte, eller å klage over at man er sjøsyk; man er på jobb for å utføre et oppdrag. Slik er det også i Guds rike: På mange måter kan en si at kirken er den eneste institusjonen i verden som eksisterer for alle andre enn sine egne medlemmer. Det er i alle høyeste grad en sannhet med sterke modifikasjoner, noe vi allerede har sett tidligere, men det er likevel slik at vårt viktigste oppdrag er menneskefiske.
Når vi sier at kirken er som en fiskebåt må vi også huske at en menneskefisker ikke bare er på båten. Det finnes fisk man ikke får tak i fra en stor båt, og da kan stangfiske være det mest effektive. Oppdraget vårt er å være menneskefiskere, ikke å bygge størst mulig båt!
Hær
Ef.6:10-20 «Til slutt, mine søsken, bli sterke i Herren og i Hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan være i stand til å stå imot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag og å bli stående etter å ha vunnet seier i alle ting. Stå derfor fast, med sannheten ombundet om livet, iført rettferdighetens brynje og ombundet på føttene med den beredskap til kamp som fredens evangelium gir. Ta framfor alt troens skjold; med det er dere i stand til å slokke alle de brennende pilene fra den onde. Og ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds Ord. Og be hver tid og stund med all bønn og påkallelse i Ånden! Og slik skal dere være våkne med all utholdenhet og påkallelse for alle de hellige, og be også for meg, at det blir gitt meg ord, så jeg kan åpne min munn med frimodighet for å gjøre kjent evangeliets mysterium, det som jeg er sendebud for i lenker. Be om at jeg i Ham kan forkynne frimodig, slik det er pålagt meg.»
Kirken er en hær, og vi står i en stadig åndelig strid. Ja, det er sant at Jesus avvæpnet maktene og myndighetene da Han triumferte over dem på korset (Kol.2:15), men det pågår fortsatt en strid. Å lukke øynene for dette faktum kan lede en ut i mange unødvendige runder som man ikke hadde behøvd å ta dersom man var klar over den strid man står i, og hvilke våpen vi har blitt gitt for å seire i vår strid. Krigen står ikke mot mennesker, men den er først og fremst en åndelig strid, som må utkjempes med åndelige våpen. Det er derfor Paulus tar for seg hele rustningen, som dekker hele kroppen, når han skriver til menigheten i Efesus. Legg for øvrig også merke til at det er bare ett angrepsvåpen…
Matt.11:12 «Og fra døperen Johannes’ dager og til nå trenger de seg inn i Himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.»
Bibelen er full av bilder, eksempler og mennesker som på ulik måte i ord eller handling uttrykker Guds natur, ønsker og hensikt. Mange forbinder kristendommen med noe snilt, koselig og forsiktig, og det absolutt dekning for det i Bibelen. Derfor har jo sykehus, helsevesen, omsorgstilbud, skoler og universiteter i stor grad blitt startet av kristne mennesker og kirker rundt omkring i verden gjennom historien. Men det er også en annen, mer aggressiv, side ved det kristne livet som vi ikke kan se bort fra. Det er, om vi vil det eller ikke, fortsatt en djevel som går rundt og forsøker å lure, forføre og ødelegge for alle mennesker (1.Pet.5:8-9), og vår oppgave som kirke er å stå ham imot, og å rive Himlenes rike til oss. Himlenes rike skal etableres på jorden!
Byggeplass
1.Kor.3:10-13 «Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den. Men hver enkelt må se etter hvordan han bygger videre på den. For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen bygger på denne grunnvollen med gull, sølv, kostelige steiner, tre, høy eller halm, skal den enkeltes arbeid bli åpenbart, for Dagen skal vise det, for den skal bli åpenbart med ild. Og ilden skal prøve den enkeltes arbeid og finne ut hvilken kvalitet det er av.»
Det er Gud som bygger Sin menighet, og Han bruker mennesker som levende stener (1.Pet.2:5) til å gjøre dette. Jesus er selv hjørnestenen som alt bygges på (Sak.10:4), og det er Han som bygger Sin kirke. Da jeg flyttet til Sandnes for en del år siden kjøpte vi et eldre hus. Min svigerfar, som er byggmester, sa imidlertid at «dette er en konstruksjon det er lett å gjøre noe med», så på hans anbefaling kjøpte vi huset. Da vi overtok lagde vi nye tegninger, og søkte om å få bygge ut huset både i høyde og bredde. I dag er huset på plass, og vi har god boltreplass til familien, og plass til gjester med behov for kortere eller lengre opphold. Men i tiden fra vi kjøpte og til huset stod klart var det en byggeplass. Ja, endog en byggeplass vi bodde på og i, der vi skulle forsøke å få familielivet til å gå rundt, med jobb, studier og skole, mat og søvn. Mye av jobben gjorde vi også selv, selv om vi hadde fagfolk som tok seg av de tingene som gjør at huset fortsatt står den dag i dag…
På en byggeplass har man mange ulike oppgaver. Noen har et overordnet ansvar, og har gjerne vært med på å tegne bygget, og å prosjektere det. Noen er arbeidsledere, og har relativt god kunnskap på flere arbeidsområder. Andre igjen er murere, snekkere, rørleggere eller elektrikere. Kanskje har man også noen designere og interiørkonsulenter involvert i prosjektet? Det som da er viktig er at man samarbeider godt. Ingen kan gjøre alt selv, men om man lar de ulike menneskene ta seg av det de er flinke til og har peiling på blir prosjektet best mulig. Kanskje forstår man ikke engang hva de andre holder på med, og da må vi stole på at arkitekten, Gud – som har sagt at Han skal bygge Sin kirke – vet hvilke folk Han har satt i arbeid.
Hjem og familie
Et godt hjem kan ikke kjøpes, det må skapes. Gud er vår Far, og Jesus omtaler Seg som vår bror. Vi er Hans og hverandres brødre og søstre, og skaper en atmosfære av hjem når vi kommer sammen (Sal.26:8).
Joh.15:14-15 «Dere er Mine venner, hvis dere gjør alt det Jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for en tjener vet ikke hva hans herre gjør. Dere har Jeg kalt venner, for alt det Jeg har hørt av Min Far, har Jeg gjort kjent for dere.»
Gud er en Gud som elsker relasjoner. Vi ser allerede i skapelsen at det var «vi» som skapte himmelen og jorden. Og relasjoner er det Gud er ute etter hele tiden. VI vet at når tidens ende har kommet, og Gud samler Sine i himmelen, er det bryllup vi er invitert til. Et bryllup er en feiring av den næreste og mest intime relasjonen mennesker kan ha, og det er nettopp familierelasjonene som preger de fleste av Bibelens beskrivelser av relasjonen mellom Gud og mennesker.
Kirken er Guds bolig på jorden, den institusjon Han har opprettet for å la Seg Selv åpenbares gjennom. Når mennesker kommer i kontakt med kirken skal de komme i kontakt med et hjem; en familie. Kirken er ikke bare et bygg, på samme måte som et hjem ikke bare er et hus eller en leilighet, men den er preget av en atmosfære som ønsker folk hjertelig og varmt velkommen. Og de er ikke bare velkomne fordi de er nye og har nyhetens interesse, eller fordi vi ønsker at de skal bli hos oss, men fordi hvert enkelt menneske er elsket av Gud, er skapt av Ham, og har en egenverdi i seg selv. Derfor opplever mennesker å bli godtatt, akseptert og elsket for den de er når de kommer til kirken. Det betyr ikke at alt en sier og gjør er akseptert, kirken er også både et sykehus og en skole der vi behandles og lærer, men grunnleggende blir mennesker sett som den de er, med Guds Egen kjærlighet til dem. Da kan vi si til alle som kommer til kirken: «Velkommen hit. Velkommen hjem!»
Kirken er verdens håp. Kirken er Guds redskap på jorden, for å vise verden hvem Han er. Den er mangefasettert, og vid i sin uttrykksform. Kirken er for alle mennesker, og den uttrykker Guds vilje og Hans natur. Derfor er det vår oppgave å være med å bygge Hans kirke. Det er Guds rike og Hans kirke vi bygger. Vi har ikke egne ambisjoner eller planer, men vi bidrar der vi kan bidra, med de gaver, talenter og utrustninger som vi har. Sammen med alle Guds hellige vil vi dermed bli i stand til å fatte bredden og lengden, dybden og høyden av Hans kjærlighet til hele verden (Ef.3:17-19), og dele den med alle de dyrebare menneskene vi har rundt oss.